Tekst til et videoverk : Kirken den er et gammelt hus
- Kunsten å forstå sluttpunkt som startpunkt
Paul Otto Brunstad
Professor, NLA Høgskolen, Bergen - Oktober 2014
En vegg er en grense som beskytter og avgrenser. I sin avgrensning skapes det innenfor veggene et rom for identitet, tilhørighet og trygghet. En vegg eller en grense er likevel mer enn bare et beskyttende sted, det er også det stedet der tryggheten møter omverden, der resten av verden begynner. En er aldri nærmere det fremmede, det som er utenfor, enn der vegger slutter. Slutten er samtidig begynnelsen på noe nytt. Uten en grense, en vegg, en overgang ville noe nytt aldri kunne begynne. T.S. Eliot har fanget dette momentet på en elegant måte idet han sier:
What we call the beginning is often the end
And to make an end is to make a beginning.
Trygghet, identitet og tilhørighet, som vegger og grenser gir, er på den måten tvetydige tilstander og størrelser. Selv om de beskyttelser mot det truende og skremmende på utsiden, kan vi fort bli avskåret fra ny innsikt og muligheter som finnes nettopp i det fremmede, i det vi ennå ikke har møtt eller sett.
En dypere forståelse av livet fordrer nemlig omgang med det fremmede, med det vi ennå ikke vet noe om. Det fremmede vi frykter, skjuler samtidig uante skatter. Trygghetens pris kan være fangenskap og blindhet, men da oppfattet som et positivt og betryggende fangenskap, et fangenskap en vokter som den høyeste verdi. Trygghetens fangenskap er selvvalgt, og ikke minst, en er samtidig sin egen beste fangevokter, alltid lojal og årvåken i forhold til innsikt som kan skape usikkerhet.
På samme måte som trygghet alltid er tvetydig, vil også utrygghet være det. Det å være utenfor gir fort en følelse av sårbarhet og fremmedhet, en opplevelse som aldri er god i seg selv. Likevel rommer risikosonen på utsiden av systemet muligheter som tryggheten aldri vil kunne gi.
Progresjon er transgresjon. Den som aldri møter sine egne begrensninger vil aldri kunne se mer, lære mer, forstå mer, enn det vedkommende alt har forstått. Det er først når vi kommer til veis ende, når vi står ved grensen av det vi alt behersker og har kontroll over, at vi er i ferd med å lære eller utvikle noe nytt. Aldri er det fremmede, forstått som en ny mulighet, nærmere oss enn når vi ikke når lenger og noe av vår identitet er truet. Usikkerhet er derfor ikke entydig noe negativt, den rommer muligheter tryggheten innenfor aldri kan gi. Usikkerhet er en permanent invitasjon til menneskelig samhandling og fornyelse.
Kirken er et gammelt hus. Spenningen mellom innside og utside, mellom stagnasjon og fornyelse, sitter bokstavelig forstand i de gamle veggene. Kvinnen på kirkebenken er en grensesprenger, en outsider, en frontier, en moderne utgave av han i Platons hulelignelse som forlot den trygge hulen for å se dypere inn i denne verdens virkelighet.
Ble det for trangt, for innestengt, for trygt, for forutsigbart det hele?
Selv om hun fortsatt sitter i kirkebenken, er perspektivet likevel helt nytt. Fra sin nye posisjon som grensesprenger, men fortsatt hensunket i kirkebenken og med et rastløst grep om sin gamle salmebok, ser hun inn i en ny virkelighet. Hva er det hun ser?
En dypere innsikt i sitt eget liv, andres liv, kirkens liv?
Erkjennelsens og innsiktens pris er ikke uten omkostninger. Ad astra per aperea, sa de gamle romerne og mente med det at veien til ny innsikt alltid rommer en smerte. Er det noe av denne smerten eller vemodet på frihetens dag vi aner i kvinnens blikk?
Rommer vemodet en erkjennelse av noe som kom for sent, et håp som brast i overskridelsens og frihetens øyeblikk? Var det noe større som gikk tapet i det hun vant det hun lenge hadde søkt? Eller søkte hun det egentlig …?
